Helt siden jeg begynte å slanke meg, så har jeg nesten så si hele tiden vært hard i mot meg selv, og straffet meg dersom det ikke gikk helt som det skulle. Vel, noen ganger så funket det ja, men det har også gjort til at jeg har gått på en stor smell og nesten ikke kommet meg opp igjen av den. Jeg har sååå klare tanker i hodet om hvorfor, hvordan, ditt og datt, og aaalt det dere. Ja jeg er flink en stund, så dabber det av... Jeg blir matlei, kjei, sliten, umotivert osv. Bare om jeg kunne finne den riktige balanse gangen en gang for alle.. Men ja jeg vet at det er normalt å prøve og feile - noe jeg har gjort en rekke ganger! Å ja jeg blir noe klokere også, og gjør gjerne noen av de samme feilene igjen, men langt i fra alle da.. ; ) Hehe.. : P Og det er jo bra, et skritt i riktig retning det hvertfall!
Det som er med meg er at jeg går på for hardt, og klarer ikke å stå løpet ut som det heter. Jeg gir alt i starten, og så har jeg ingen ting å gi i mot slutten. Det stopper opp litt på en måte ca halvveis, og så sliter jeg med å da komme derifra igjen! Sånn er det noen ganger når jeg trener selvom jeg har vondte mine kanskje på det værste en gang, så trasser jeg meg ut og presser meg da også til det ytterse, og er nesten gråtkvalt når jeg kommer inn igjen av smerter! : / Jeg må lære meg å lytte til kroppen, og ta det pent og litt etter litt.. Men det er ikke alltid så enkelt dte heller da når man først er i gang, godt i gang. Da føler man seg liksom lat på en måte fordi man velger å gi seg føre de værste smertene kommer, eller det blir verre. Det er en nedtur for meg å skulle stoppe når jeg er så godt i gang. Jeg er vant til å fullføre treninga jeg og ikke stoppe halvveis.
Som legen sa til meg, at dette er noe jeg bare MÅ lære meg, for ellers kan det bli litt vanskelig å finne en god og riktig balanse på det. Og ja det er søren meg ikke lett altså. For jeg kjenner jo og vet at jeg klarer siste rest liksom selvom det er vondt, men da blir det som regel såpass vondt at da blir det ikke trening på noen dager fordi jeg tok meg helt ut den ene dagen, så ja jeg er jo litt enig at det er bedre og ta det litt etter litt, og heller kunne gjøre det flere dager. Det å værer åpen og ærlig med seg selv, å tørre det.. Det tror jeg er viktig, å kunne innrømme at alt er ikke sånn man vil hele tiden til en hver tid. Men det er ikke akkurat hver gang jeg ønsker å kunne innrømme det, men å gi alt!
Men, med litt bein i nesa, så skal jeg for pokker, uansett FÅ til detta! Ikke noe skal få vippe meg av pinnen så lett nei, men ja jeg skal bli flinkere til å lytte til kroppen!!! : ))
